Konsertanmeldelse, mandag 12. november 2007, Egersund.
Skrevet av Paal Kvassheim
Spennende norsk-svensk utfoldelse
Vidar Johnsens brudd med Vamp skapte store avisoverskrifter tidligere i år. Og det var ikke uten grunn. Etter at Johnsen hadde trådt inn i Vamps rekker, skjedde det noe stort med bandet fra Haugesund. Han tilførte konseptet noe nytt og energisk. Med sin fantastiske stemme og vanvittige utfoldelse på scenen brakte Johnsen Vamp til nye høyder. Som innbitt Vamp-fan syntes jeg det var trist at han forlot gruppa til fordel for en karriere på egenhånd. Men som musikkentusiast ser jeg på det som et pluss for hans videre utvikling.
KAMERATER: Vidar Johnsen har nå turnert Norge sammen med kameraten og svensken Peter Nordberg. De møttes første gang for ti år tilbake. Vidars suksess og brudd med Vamp la åpenbart til rette for at de to fikk gjort samarbeidsdrømmen til virkelighet. Samarbeidet er en udiskutabel suksess. Nå har de skrevet sanger og gitt ut plate sammen.
Damene i salen ropte ut idet de to røffe mannfolkene entret scenen. Det er ikke tvil om at de uslipte figurene har en appell hos damene. Selv var jeg ikke på forhånd særlig bevandret i Vidar og Peters musikk, utover det jeg hadde fått med meg på radioen. Møtet viste seg å være en særdeles minneverdig vandring i musikk av høy kvalitet. Kinosalen torsdag ble fylt med en sjeldent magisk stemning.
KRAFTFULL: Det er ennå mye Vamp i Johnsen, eller kanskje er det rett og slett slik at det var mye Johnson i Vamp? Temaet og følelsene i sangene gir en viss påminnelse om Vamp. Sangene drives fram av Johnsens spesielle og særdeles fabelaktige stemme. Ved Johnsons side sitter Nordberg og akkompagnerer med sin rolige stemme. Som to dyriske skikkelser sitter de der foran oss og serverer kraftfulle viser på løpende bånd. De synger om kjærlighet, om spesielle personer, om ei kvinne på andre siden av Vågen i Stavanger og om naturens begjær. Selv om tekstene i noen av sangene muligens er litt overfladiske og platte, er her stor energi.
IKKE OVERFLØDIG: Kritiske røster har hevdet at Nordberg virker overflødig på konsertene. Jeg vil imidlertid hevde det motsatte. Selv om Vidar Johnsen er konsertens åpenbare midtpunkt, klarer Nordberg å spille en avgjørende og viktig utfyllende rolle. Hans skjøre stemme gjør seg godt sammen med Vidars kraftfulle framtoning. Nordberg blir sittende på stolen, men Johnsen rett som det er tar seg en vandring rundt på scenen når musikken blir for viril og overfølsom til å sitte stille til. Peter framstår som uskyldig og pjuskete, og Vidar slenger sarkastiske kommentarer til ham. De balanserer hverandre perfekt.
PUBLIKUMSFLØRT: I tillegg til å fungere utmerket som musikalsk duo, merker vi den gode stemning dem imellom gjennom samtalene med publikum. Mens jeg opplever Vamp som et mystifiserende band, bød imidlertid Vidar Johnsen og Peter Nordberg i aller høyeste grad på seg selv. De flørtet ivrig med publikum, og deres sarkastiske tone seg i mellom var ubetalelig. Jeg respekterer musikere som ikke bare kommer på scenen, spiller musikken, for deretter å forlate publikum. Vidar og Peter snakket ivrig til oss, spurte om vi frøs i det gufne været på torsdag og lurte gjentatte ganger på om vi koste oss. Selvfølgelig gjorde vi det, svarte vi, og bidro åpenbart til å inspirere den spennende duoen til nye musikalske høydepunkt. For dem var det mange av.
Dersom musikken sitter og sangene blir framført av talentfulle musikere, går ting sjeldent galt. Vidar og Peter bringer imidlertid det lille ekstra som gjorde opplevelsen i Egersund kulturhus til en musikalsk aften utom det vanlige. Det er inspirerende og ikke minst prisverdig når musikere byr så mye på seg selv i den grad som Vidar og Peter gjør. Gjennom Vamp oppfattet jeg Johnsen som tilbakeholden og forsiktig. Hans stemmeprakt var det aldri tvil om, men jeg var ærlig talt spent på hans framtoning i et format som dette. Heldigvis gav han mer av seg selv enn noen gang, og sammen med sin svenske kompis brakte han musikalske glede til nye høyder.