Madam Felle er bergens intime konsertscene med god mat & drikke

Madam Felle har siden våren 2000 og frem til i dag utviklet seg til å bli en av bergens viktige konsertscener.


Madam Felle forbindes med god mat, god drikke og ikke minst gode konserter i en uhøytidelig atmosfære.

madamfelle.com

WILLIAM HUT

T 17 JAN I KL 22.00 I BILL 250 - 290































Det har vært regnvåt asfalt. Det har vært endeløse fergekøer, duggete bilvinduer, sluddete fjelloverganger, dårlige bensinstasjonspølser og enda mer regnvåt asfalt, det har vært tusen mil med gitar og Hank WilliamsHH i baksetet, det har vært de underligste overnattingssteder og alt annet enn glamour. Og det har vært ett eneste mål med det hele: å få musikken ut til folket.


Enten veien har ført William Hut til intimkonserter i en sjøbu på Vestlandet, et fullstappet Oslo Spektrum eller konserter med Bergen Filharmoniske Orkester - eller utsolgte konserter og massivt kritikerskryt i Europa og USA. Alt takket være et betydelig låtskrivertalent - og en forbløffende stemmeprakt.


Men før vi kommer til det vakre og sofistikerte uttrykket vi idag kjenner fra  singer/songwriteren William Hut, skal vi innom noe ganske annet: rock.


William Hut (f. 1973) er født, oppvokst og bosatt i Bergen, Norge. Allerede på ungdomsskolen startet han bandet Poor Rich Ones sammen med Espen Mellingen, som han traff i den lokale platebutikken. I 1996 debuterte det unge bandet med

"Naivety's Star", og to år senere vant Poor Rich Ones Spellemannprisen for "beste rock album" med "From the makers of ozium". Med Poor Rich Ones turnerte William Hut massivt i både Europa og USA, men etter platene "Happy happy happy" og "Joe Maynard's favourites" var det i 2002 over og ut for et av landets beste liveband.


Da hadde William Hut allerede startet på sin egen solokarriere. I 2001 gav han ut albumet "Road Star Doolittle". En solodebut som, etter USA-utgivelsen året etter, blant annet endte opp på Rolling Stone-kritiker Rob O'Connor sin ti-på-topp-liste.


Om William Hut har vært produktiv før, så toppet han seg selv i 2004. I januar kom andreplaten "Versus the end of fashion park", en plate som ifølge skrytet i Uncut Magazine var "warmly sad, high on heartbreak". I påsken dro han til USA for å realisere en gammel drøm: å spille inn en americana/country-plate.

Med et knippe drivende dyktige countrymusikere ble "Days to remember" født, blant annet i et nedgravd studio i Boston (hvis eier engang satt på fanget til Marilyn Monroe!). Begge 2004-platene ble nominert til Spellemann-pris. At samme artist blir nominert for to forskjellige plater, i to forskjellige kategorier, samme år, er alt annet enn dagligdags.


I 2005/2006 bar det igjen tilbake til USA for det som skulle resultere i William Huts fjerde soloalbum, "Nightfall". Første singel, "Take It Easy", ble en landeplage av dimensjoner. William Hut ble en av landets mest spilte artister. Da "Nightfall" landet i platebutikkene i romjulen 2006, gikk det bare to uker før gullplaten var på plass hos gullstrupen.


Og festen er langt fra over. Om neste stoppested viser pop, rock, folk eller country - eller helt andre ting - er ikke godt å vite. Bare at det vil komme mer "beautifully hauting pop music", som pressen har skrevet det. Bare at melankolien alltid vil være hos William Hut.

Og da passer det kanskje bra med enda mer fergekø, enda mer regnvåt asfalt...